Ivar Aasen

Ivar Andreas Aasen ble født i Ørsta i 1813. Han spilte en viktig rolle i norsk nasjonalbygging, med nasjonalromantisk lyrikk og utformingen av nynorsk, et skriftspråk som skulle basere seg på norske dialekter heller enn dansk. Han var en vitenskapsmann, han regnes som grunnleggeren av norsk dialektologi, altså å forske på dialekter, men også en lyriker, og diktet hans Nordmannen (Millom Bakkar og Berg) (1863) er fortsatt blant Norges mest kjente dikt.
Ivar Aasen tilbragte sin oppvekst på gården Åsen i Ørsta på Sunnmøre. Han mista moren sin allerede som treåring, og faren gikk bort da han var 13. Han mottok også lite undervisning i barndommen, maks ti skoledager i løpet av et år. Allikevel utviklet han litterære og skolefaglige interesser, og kombinert med å vokse opp i en bygd med kulturell kapital, han dro blant annet til gården Ekset som hadde bøker, klarte Aasen å begynne som skolemester da han var 18. Han utdannet seg videre hos prost Thoresen i Stokksund i Herøy mellom 1883 og 1885, innenfor latin, retorikk, geografi, historie og dikterkunst. Mellom 1835 og 1842 jobbet han som huslærer ved gården Solnør i Skodje.
Aasen involverte seg ikke stort i språkdebatten som foregikk i Norge på 1830-tallet, men i 1836 skrev han Om Vort Skriftsprog, som ikke ble trykt før i 1909, etter Aasens død. I denne teksten greier Aasen ut om hans språksyn, blant annet meningen om at man trengte et eget, norsk skriftspråk til å bytte ut det danske. Han argumenterer allerede her, som 23-åring, for at dette nye skriftspråket skulle bygge på en samling og et grunnlag av norske dialekter.
For å skape dette nye skriftspråket gikk Aasen vitenskapelig til verks. Han leste om tysk, fransk, engelsk og islandsk, samt gammelnorsk og nordiske språk. En viktig del av oppgaven var å kunne bevise en sammenheng mellom middelalderspråket fra det selvstendige Norge før dansketida, og datidas moderne dialekter, for å slik styrke Norges selvstendige identitet. Derfor brukte han blant annet gammelnorsken som «standard» til å måle dialektene opp mot. Han kartla også dialektene for å få et bredere grunnlag med disse, ved å reise gjennom landet. Han så i stor grad vekk fra byspråkene, fordi han mente at de var for påvirket av dansken, og østlandsdialektene hadde han heller ikke stor sans for. Det nye skriftspråket ble til slutt hovedsakelig basert på dialekter fra Innlandet og Vestlandet.
Ivar Aasen døde i Kristiania i 1896, og ble begravd på Vår Frelsers Gravlund. Informasjonen er hentet fra Store Norske Leksikons artikkel om Ivar Aasen.