Bjørnstjerne Bjørnson

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson er en av Norgeshistoriens største forfattere, med verker innenfor flere sjangere, deriblant romaner, lyrikk og noveller, og han er én av fire nordmenn som har vunnet Nobels litteraturpris. Han jobbet for å skape en nasjonalidentitet til det nyfødte Norge, blant annet ved å kjempe for norskspråklige skuespillere ved Christiania Theater, og ble omtalt som en «nasjonalskald». Bjørnson skrev også nasjonalsangen vår, Ja, vi elsker dette landet, fra 1859, og han regnes som mannen bak barnetogene på 17. mai- feiringa.
Bjørnstjerne Bjørnson ble født i Kvikne, nord for Tynset, i 1832. Faren Peder Bjørnson var prest i byen. I 1837 flyttet familien til Nesset i Romsdal, og i 1844 begynte Bjørnson skolegangen sin i Molde. Her skrev han som 16-åring sin første artikkel, Frihedens Tale til Moldenserne, i forbindelse med de internasjonale opprørene i 1848. I 1850 flyttet Bjørnson til Christiania, hvor han tok artium i 1852. Det var allikevel forfatterkarrieren som interesserte han, og han sa vekk videre studier for å heller prøve seg på en karriere innenfor skriving. I Christiania møtte Bjørnson også andre forfattere, deriblant Henrik Ibsen, som han først hadde et vennlig forhold til.
Bjørnsons navn innenfor den litterære verden vokste i 1854, etter at han skrev en anmeldelse av en antologi av blant andre Johan Sebastian Welhavens verker. Her gikk den unge Bjørnson til angrep på romantikerne, og anmeldelsen vakte stor oppsikt i Christiania. Bjørnson sine verker problematiserte i større grad samfunnsutfordringene fra sin tid, i tråd med den danske litteraturkritikeren Georg Brandes sin oppfordring, for eksempel i verket Synnøve Solbakken (1857) (D´Amico, 2023). Her benyttet Bjørnson seg av det norske bondelivet som motiv, noe som stod i tråd med romantikerne, men han illustrerer i større grad problemene som fins i disse samfunnene.
Senere i sitt liv ble Bjørnson en viktig politisk stemme for partiet Venstre, med radikale kamper, blant annet den for et rent, norsk flagg, uten unionsmerke. Han støttet fyrstikkarbeiderskene i streiken i 1889. I 1895 utga han Over Evne. Andet Stykke. som er det første norske arbeiderklassedramaet. Bjørnson fortsatt å skrive i sine eldre år, men ble ikke like bemerket med disse verkene. I 1906 mottok han Nobels litteraturpris.
Begravelsen i 1910 ble en stor begivenhet, både nasjonalt og internasjonalt, med store folkemengder som ønsket å si ha det til forfatteren. Han ble gravlagt på Vår Frelsers Gravlund. Informasjonen er hentet fra Store Norske Leksikons artikkel om Bjørnstjerne Bjørnson.