Henrik Ibsen

Henrik Johan Ibsen ble født i Skien i 1828, og var sønn av kjøpmannen Knud Ibsen og Marichen Altenburg. Han var den eldste i en søskenflokk på fem, hvor spesielt lillesøsteren Hedvig skulle stå han nær hele livet. Ibsen hadde få venner i oppveksten, og holdt seg i stor grad for seg selv (Ystad, 2022). Han hadde et rikt fantasiliv, og kunne blant annet finne på å skrive tekster for framførelse og sette opp dukketeater i sin alenetid.
Da Ibsen var 15 år gammel flyttet han til Grimstad for å jobbe som farmasøytlærling, hvor han som 18-åring fikk en sønn utenfor ekteskap med den ti år eldre Else Sophie Birkedalen. Ibsen erkjente farskap til barnet, som fikk navnet Hans Jacob Hendrichssen Birkedalen, og ble dermed pålagt å betale barnebidrag fram til sønnen fylte 15. I perioder med fast inntekt og sikker økonomi, ble oppfostringsbidraget oftest betalt til riktig tid, men disse utgiftene ble en kilde for økonomisk ustabilitet i deler av Ibsens voksne liv (Ystad, 2022). I 1850 sto dramatikeren til og med i fare for å bli dømt til tvangsarbeid ved Akershus festning på grunn av manglende utbetaling. Gjeld, tvangsauksjoner og økonomisk stress kom til å prege visse perioder i Ibsens liv sterkt.
Den uforventede sønnen var imidlertid ikke det eneste Ibsen begynte å produsere i sin tid som lærling i Grimstad, det var nemlig også her han begynte å arbeide med sitt første verk, «Catilina» (1850) under pseudonymet Brynjolf Bjarme.
I 1850 flyttet Ibsen til Christiania (Oslo), for å gå ved Heltbergs studentfabrikk. Her ble han kjent med blant annet Bjørnstjerne Bjørnson og Aasmund Olavsson Vinje (Ystad, 2022). Det var også på denne måten han ble medlem av Studentersamfunnet, hvor han fikk mulighet til å debattere og diskutere med andre medstudenter. Dette oppholdet i Christiania ble imidlertid ikke særlig langt, allerede høsten 1851 fikk Ibsen tilbud fra den kjente fiolinisten Ole Bull om stillingen som artistisk direktør ved det nyåpna Det Norske Theater i Bergen, i dag kalt Den Nationale Scene. Her fikk dramatikeren mulighet til å lære og forstå teaterkunsten gjennom både studieturer og praksis, og i tida hans som ansatt leverte han årlig et nytt stykke til det nyoppretta teateret.
I 1856, mens han enda bodde i Bergen, møtte Ibsen Suzannah Daae Thoresen, som selv var interessert i litteratur og teater. De to giftet seg, og Thoresen ble en viktig pådriver i Ibsens karriere. I 1857 flyttet paret til Christiania, og i 1859 fikk de sin eneste sønn, Sigurd Ibsen. Lykken var allikevel kortvarig, i 1861 ville en nær økonomisk ruin føre til at Ibsen ble syk, en dyp depresjon blandet med alkoholmisbruk ødela for hans skaperkraft, og det er kilder som hevder at han var på randen av selvmord. I denne perioden spilte blant annet hans sterke kone en viktig rolle i å tvinge Ibsen til pennen, noe som til slutt førte til en mild suksess i 1864. Fortjenestene fra dette, samt hjelp fra gode venners innsamling, ga Ibsen mulighet til å reise til Italia, noe som markerer starten på hans 27 år lange opphold utenfor hjemlandet. Det er i denne perioden Ibsen skrev noen av sine mest kjente verker, og hvor han fikk sitt store gjennombrudd, både i Norge og internasjonalt (Ystad, 2022). Stykket «Brand» fra 1866 skulle gjøre Ibsens navn stort i Norge, og med «Et Dukkehjem» fra 1879 ble han også kjent for resten av verden. Dramatikerens krasse samfunnskritikk var allikevel ikke velkommen til enhver tid, stykket «Gengangere» (1881) hadde sin urpremiere i Chicago i 1882, etter å ha blitt bannlyst for både skandinaviske og tyske scener.
Da Ibsen vendte hjem til Norge i 1891, hadde han fortsatt fire verk igjen i seg. Bygmester Solness (1892), Lille Eyolf (1894), Johan Gabriel Borkman (1896) og Når vi døde vågner (1899) markerer slutten på den store dramatikerens skapende karriere, men ikke hans relevans. Ibsen døde i 1906, og ble begravd på statens bekostning samme år på Vår Frelsers Gravlund, hvor en monolitt med en hammer og en verselinje fra diktet Bergmanden (1851) står til hans minne. I etterkant av sin død har gutten som ble født til en kjøpmannsfamilie i Skien i første halvdel av 1800-tallet, blitt verdens nest mest spilte dramatiker, kun slått av William Shakespeare.